september 5, 2013

Hvem gir og hvem tapper deg?

Jeg har tidligere skrevet om hvilke tanker som tapper deg for energi. Denne gangen vil jeg snakke om menneskene rundt deg. Gir de deg energi eller tømmer de deg for energi?

Noen mennesker bare har det. De fyller deg med energi bare ved å være i nærheten. De krever ikke. De gir. Ofte uten å være klar over det, eller også fordi de elsker å bidra. Andre derimot, kan tappe deg for all energi uten å blunke. Også her ofte uten å være klar over det, eller rett og slett fordi de er veldig fokusert på seg selv.

Hvordan er det rundt deg? Hvordan er menneskene du omgås? Hvem gir og hvem tar energi fra deg?

Noen er fantastisk flinke til å dreie samtaler til å handle om seg selv. Og alle har vi vel behov for å snakke om oss selv og det som opptar oss. Det er viktig å gjøre det. Det er helt naturlig å gjøre det. Og det er vel derfor vi snakker sammen? Men så er det disse da, som okkuperer all plass, som ikke gir rom for andre. Disse som tar, som krever, som gjerne er gode på å gi deg dårlig samvittighet i tillegg.

Før var jeg sånn at jeg gjerne ville gjøre alle til lags. Ville gjerne være alt for alle. Alltid. Fikk dårlig samvittighet hvis jeg ikke var over alt. Ikke rart det smalt!

Jeg begynte å tenke over hva som tappet meg for energi – og ikke minst, hvem som tappet meg for energi. Og vet du hva jeg innså? At jeg ikke kan forandre andre mennesker (jo, som coach kan jeg hjelpe til å skape endring hos folk som selv ønsker det, men nå snakker jeg som privatperson). Så hvordan skulle jeg da sette en stopper for denne tappingen? Jo, ved å bli bevisst på hvem rundt meg som gir meg energi og søke mot disse fremfor tapperne. Ved selv å sette en stopper.

Selvsagt må vi forholde oss til tapperne også. De er jo der. Men vi trenger jo ikke oppsøke dem? Vi kan vel sile unna i noen grad? Beskytte oss selv litt? Ta grep og ikke la oss tappes?

Det er lov å velge bort – og det er lov å velge på øverste hylle!

KathrinBilde

oktober 5, 2016

Uforbeholden takknemlighet

Se for deg at du er på vei hjem fra jobb, skole eller hvor du enn måtte komme fra. Du er sliten og føler deg tom for energi. Orker ikke tanken på at du skal hjem å lage middag. Enda mindre hva du skal ha til middag.

Endelig hjemme. Og hva finner du på dørmatta? Jo, en liten kjele med nylaget kjøtt/grønnsaksuppe! Bare tenk deg den tanken.

Det er slett ikke alle forunt å oppleve slikt. Det er mange historier rundt omkring om den fæle naboen. Men akkurat på dette området har jeg virkelig hatt flaks. Føler meg skikkelig privilegert. Og det er ikke første gangen. Rett som det er finner jeg et aller annet på dørmatta. Ingen navn, ingen hilsen, ingen beskjed. Bare noe. Noe som varmer meg langt inn i hjerterota. Og jeg vet selvsagt hvem det er. Disse fantastiske menneskene som har en omsorg, en giverglede, en innebygd godhet som ligger langt utenfor allfarvei. De bare har det i seg.

Om jeg er takknemlig? Sprekkferdig av takknemlighet er det nærmeste jeg kan komme en beskrivelse av det å ha disse menneskene i livet mitt. Det å få oppleve disse ubeskrivelige øyeblikkene av små gleder i hverdagen. Det å få ha mennesker rundt meg som gir så mye av seg selv. Som får meg til å føle meg verdsatt, husket på og ikke minst tatt vare på.

Prøver selv å være oppmerksom og vise omtanke for de rundt meg. Men veldig ofte kommer følelsen av å ikke strekke til. Vil jo helst være der for alle alltid, men klarer ikke helt å leve opp til det. Og da kommer spøkelset. Den dårlige samvittigheten. Og så vet jeg så inderlig godt at dårlig samvittighet ikke gavner noen. Bortkastet energi.

Så hva kan vi lære av det? Kanskje er det så enkelt som at vi skal være takknemlige for det vi får og gi av oss selv så godt vi kan. Noe mer kan vel ingen forlange?

Kathrinimage